Ulveforvaltning basert på følelser eller fakta?

En engelsk forfatter fremstiller norsk ulveforvaltning som primitiv og miljøfientlig. I debattprogrammet Aktuelt på NRK blir næringsutøvere ettertrykkelig satt i bås gjennom lettbeint retorikk som inneholder alt unntatt økologisk substans.

 

Klikk her så kan du se debatten på NRK

 

Problemet er en artsforvaltning som er helt ute av kurs, og som er sin egen største utfordring. En forvaltning som administrerer det samlede artsmangfoldet ut fra øyeblikksituasjonen for fire store rovdyr kan i beste fall sies å være ute av kurs.   


Hva har vi særskilt ansvar for?
Overnasjonale systemer for miljøforvaltningen, som for eksempel Natura 2000, vektlegger at den enkelte nasjon skal konsentrere vern av arter eller naturtyper rundt elementer som er karakteristiske for landet og sjelden i verdensmålestokk. Det være seg arter som for eksempel fjellreven, villaksen og villreinen for å nevne noen. Det er imidlertid faglig grunnlag for å anta at listen over denne typen arter er svært mangelfull i Norge, særlig når det gjelder lite fremtredende og vanskelig registrerbare arter. Moser, lav sopp og planter er blant de gruppene som sannsynligvis mangler på listen, og som er nasjonale ansvars-arter, av naturhistorisk global betydning. Dette er arter som er naturlige innenfor kategorien «emerald network» - der land påtar seg ansvaret for slike nasjonale forekomster av globalt særegne populasjoner. Direktoratet for naturforvaltning har selv vært opptatt av nettopp dette. 

 

Feilnavigering
En av tre arter i Norge er ukjente for forskningen. Artsdatabanken som har ansvaret for kartleggingen tilføres årlig rundt 20 millioner kroner til arbeidet. Sett i forhold til de rundt 200 millionene som årlig prioriteres brukt på de fire store rovdyrene, er det en innlysende mangel på situasjonsforståelse i artsforvaltningen. Denne feilprioriteringen av ressurser innen artsforvaltningen medfører en bevisst valgt kunnskapsmangel. De fire store rovdyrene utgjør noen få blant 5000 rødlistearter – og det i en situasjon der altså mer enn 30% av artene vi har ennå ikke er kartlagt. Det er nærliggende å mistenke at rovviltforskningen som vitenskaps-trendy næringsvei har blitt viktigere enn resultatene den genererer. Men jo flere rovdyrnæringen sysselsetter og engasjerer, jo sterkere står den.      

Konsekvenser
Norge har moralsk og etisk en forpliktelse til å ta vare på artsmangfoldet, samtidig som man øker andelen fornybart forbruk. Hvis man utelukkende tar hensyn til artene risikerer man å skade helheten ved at fornybar-andelen reduseres og vice versa. Med Naturmangfoldloven ble «føre var prinsippet» juridisk forpliktende, og innebærer at ethvert naturinngrep må kunne dokumenteres som problemfritt. Hvis det er noen form for tvil, så skal prosjektet skrinlegges. Det er Miljøverndepartementet (MD) som forvalter denne loven, og som samtidig er ansvarlig for mangel på kunnskap om artene, forårsaket av feilprioritering av ressurser til artsforvaltning. MD kan altså bruke sin selvpåførte kunnskapsmangel for å henvise til eget lovverk og dermed stanse tiltak.  

 

Ulven i historien
Ulven kan vanskelig sies å være en særegen norsk art, da den innenfor kjent historisk tid neppe har hatt næringsmessig grunnlag for tett etablering her til lands. Sett i forhold til miljøforvaltningens holdning til eksempelvis villsvin, der holdningen er aktiv bekjempelse, er det grunn til å stille spørsmålstegn ved de biologiske resonnementene rundt seleksjonen av arter man ønsker gjeninnført. Detaljerte oversikter over utbredelsen av ville pattedyr før vår tidsalder er så vidt oss bekjent vanskelig dokumenterbare. Imidlertid er det økologisk usannsynlig å anta at større rovdyr var tungt representert uten et tilsvarende størrelsesforhold av byttedyr. Allerede fra 2500 år før Kristus har det vært drevet husdyrhold her til lands. Med de verdiene matforsyningen representerte, ganske enkelt for menneskelig overlevelse, er det høyst sannsynlig at trusselsfaktorer ble like aktivt bekjempet som felles byttedyr ble jaktet. I nyere tid har beskyttelse av dyr på utmarksbeite kombinert med statlig skuddpremie på ulv medført historisk kontinuitet med menneskelig bekjempelse av de individene som har naturlig har streifet inn på norsk terreng. Men så, i et historisk blaff får ulven plutselig langt høyere status enn pensjonister, og kombinert med en mattilgang som aldri har vært større går bestanden til et nivå som neppe kan kalles naturlig. De lange tradisjonene med utmarksbeite som nå begrenses, gjør eksempelvis at beitebetingede arter er tungt representert på listen over truede og sårbare elementer av norsk natur. Dette paradokset er lite omtalt i miljøfaglige fora. 


Moderne gunstige betingelser
Den markert økte tilgang på hjortevilt, hovedsakelig som følge av bestandsskogbruket etter 1950 tallet, utgjør i naturhistorisk sammenheng ytterst kort tid med menneskeskapte forbedrede betingelser for ulv. Frem til midten av femtitallet ble det årlig felt under 5000 elg i Norge, mens det nå skytes rundt 35.000(!). Hjorten har på sin side hatt en krappere økning samt økt utbredelse, og i 2009 ble det for første gang skutt flere hjort enn elg i Norge.

 

Økologiske virkninger

Den menneskeskapte og planmessig økning av det volummessig betydelige hjorteviltet, kombinert med total endring av politiske vilkår for rovvilt (fra skuddpremie til et totalitært verneregime), gir også andre økologiske ringvirkninger. Et alfapar eller en liten flokk av ulv tar opp mot 200 elg årlig. Dette er vesentlig mer enn de selv fortærer, noe som gir grunnlag for vekst også innenfor andre artsgrupper. Det være seg rev, gaupe, kråkefugler mm. Denne oppblomstringen ødelegger markert forholdene for andre arter, slike som rådyr, skogsfugl og hare, for å nevne noen. Hvilken økologisk betydning dette medfører for primær- produsenter og konsumenter i det helhetlige næringsnettet er ukjent, spesielt tatt i betraktning at 1/3 av artene i Norge ikke en gang er kartlagt. Hvilken påvirkning ulven direkte eller indirekte utøver på amplitudene for truede og sårbare arter av selv internasjonal betydning, er derfor helt uvisst. Når Bernkonvensjonen brukes som argument for gjeninnføring kan det avgrenset sett forsvares av at man ikke kjenner disse konsekvensene. Men tatt i betraktning at miljøforvaltningen utøver “føre var prinsippet”, som også er innarbeidet som juridisk avslagsgrunnlag for private tiltakshavere i Naturmangfoldloven, kan en gjeninnføring neppe forsvares. I tillegg er miljøforvaltningens ellers så klart negative holdning til innføring av arter med utenlandsk genetisk opphav, velkjent for skogbruket.  Sagt med andre ord er det naturinngrepet miljøforvaltningen iverksetter med gjeninnføring av en genetisk fremmed og unaturlig høy ulvebestand, basert både på en kunnskapsmangel, og et brudd med miljøforvaltningens prinsipper, som aldri kunne blitt akseptert av samme institusjon dersom det dreide seg om en privat tiltakshaver. Denne dobbeltkommunikasjonen er vanskelig å forholde seg til, rent fornuftsmessig og intuitivt, og kan vise seg å by på juridiske problemer for miljøforvaltningen

 

Internasjonal forpliktelse?
Med den invirkningen ulven har for forvaltningen av andre sårbare arter, er det etter vårt syn grunnlag for å diskutere hvorvidt Bernkonvensjonen pålegger den vektleggelsen vi ser av en enslig art blant 5000 rødlistede elementer og 20.000 ukjente arter. Spesielt når man tar i betraktning at vi for ulvens del snakker om gjeninnføring av en dokumentert nasjonalt utryddet art, som bidrar til redusert overlevelse for landets truede og sårbare arter av vår kontinuitetsnatur. Dette særlig ved at områder med kulturlandskapsarter og beitebetingede arter, samt arter som trues av oppblomstringen av åtselsetere og predatorer, trues av ulvens atferd. Sekundært ved at forskningsressursene kanaliseres massivt til den delen av forskningen som appellerer til forskere og opinion. NORSKOG mener derfor at henvisningen til Bernkonvensjonen kan bestrides, all den tid det i dette tilfellet dreier seg om en innvandret art, som har store negative konsekvenser for andre og tradisjonsrike truede eller sårbare arter. Spesielt i en situasjon der mangelen på kunnskap om både eksisterende og uregistrerte truede og sårbare arter er oppsiktsvekkende liten, som direkte følge av diskutable prioriteringer av innsatsfaktorene på feltet.    

Moderne verktøy for genetisk testing viser at ulven her til lands ikke har noen særegen genetisk kode. Den såkalte fennoskandinaviske underarten finnes ikke lenger, og de individene vi har her til lands er etableringer i randsonen for et tyngdepunkt langt øst på Russisk territorium, der det finnes mellom 150.000 og 200.000 individer. I tillegg til dette finnes arten representert med ulik tetthet i de fleste europeiske land. Vi kan derfor ikke se noen logisk forklaring på hvorfor ulven fremsettes som en truet art, og likeledes hvorfor forvaltning av en bestemt fremmed art skal bevilges så stor andel av ressursene som brukes på norsk artsforvaltning. I det store og hele er det grunn til å spørre om argumentasjonen for ulv i Norge et resultat av et smalt men sterkt kommunisert verdisett, snarere enn av biologisk fundamentert vernebehov. 

Konsulentmiljøet i NORSKOG støter på ulv og er engasjert i forvaltningsproblematikken den medfører i internasjonale oppdrag langt utenfor Norge. Arten er etter vår erfaring kanskje det mest tilpasningsdyktige rovdyret som finnes i Europa, og er tungt representert til tross for massiv jakt i store deler av utbredelsesområdene. Konfliktene den medfører i naturforvaltningen er på ingen måte avgrenset til Norge, slik det synes kommunisert fra norske myndigheter. 

NORSKOG tar klar avstand fra ulovlig jakt på ulv, da vi mener dette bidrar til økt konfliktgrad. Vi registrerer imidlertid at fraværet av tillit til ulveforvaltningen i distriktene, og tilsvarende fravær av kommunikasjon bidrar til å legitimere ulovlig jakt i menneskenes rettsoppfatning.

NORSKOG har tidligere akseptert inntil tre flokker i Norge i en nasjonal bestand der grenseflokkene er iberegnet. Vi har hele tiden sagt at vi ville akseptere de politiske ønskene på dette feltet, så lenge ingen måtte bære belastningen privatøkonomisk. Det ble derfor satt som forutsetning for aksept at enkeltindividet ikke skulle bære kostnadene for storsamfunnets ønske om å bygge opp en ulvestamme i Norge. På dette området har det ikke blitt gjort tiltak, og berørte enkeltmennesker betaler regningen for fellesskapets ønsker på området. Skogeierne bærer fremdeles alle kostnader ulven påfører utmarksnæringen i form av tapte inntekter fra jaktbasert næringsliv. Med den politikken som parallelt føres med rovviltforvaltningen, og de klare ulempene det medfører for privatpersoner og den totale miljøforvaltningen, kan NORSKOG ikke lenger akseptere ulv i Norge.     

NORSKOG mener at soneringspolitikken fungerer svært dårlig som forvaltningsverktøy, og på ingen måte samsvarer med målsettingen om byrdefordeling. Soneringen påfører et fåtall grunneiere en ekstrem næringsmessig belastning som på ingen måte forsøkes kompensert. Den praktiske konsekvensen er at storviltkvotene er redusert til et nivå som ikke kan omsettes, og som truer investeringer som ble gjort før dagens forvaltningspraksis ble iverksatt. For småviltjakten som også er en betydelig inntektskilde med tilhørende ringvirkninger i lokalmiljøet, medfører ulven at områdene er tilnærmet uegnet som følge av at løshund ikke kan anvendes. Selv om grunneierretten omfatter høsting av et naturlig overskudd, minnes det om at den forvaltningen som utøves er politisk valgt og ikke en naturlig utvikling i allmenn rettsfortolkning. De løpende tapene som mange påføres er i liten eller ingen grad tema i forvaltningens omtale, og den ordningen som ble forsøkt etablert ble etter vår oppfatning marginalisert og trenert av forvaltningen. Dette fremgår også av den faglige gjennomgangen av ordningen som ble utført av Sveriges Landbruksuniversitet, på oppdrag fra norsk miljøforvaltning. De verdiene det dreier seg om er tunge årlig løpende tap som også ville medført redusert takstverdi om eiendommen skulle selges. Konsekvensen i forlengelsen av dette er redusert panteverdi og vesentlig svekket tilpasningsevne. Vår vurdering av den politiske situasjonen er imidlertid at man ikke vil bære belastningen med en evaluering av sonepolitikken. Om man vil bruke denne i fortsettelsen må følgende absolutte kriterier legges til grunn:  

• Kostnadene for tapte jakt- og utmarksinntekter må dekkes av storsamfunnet.
• Grenseflokkene skal regnes med i dagens bestandsmål.
• Innføre generell nødvergerett for hund.
• Utvikle bedre næringsvilkår for enkeltmennesker innenfor sona.
• Utvikle regler i samarbeid med næringslivet som sikrer effektivt uttak av ulv utenfor sona.
• Tilsvarende utvikle et effektivt regelsett for uttak av ekstreme skadegjørere innenfor sonen.
• Utvikle en klar strategi for gjennomføring av byrdefordeling.
• Vedta forenklet fellingstillatelse for andre rovdyr innenfor ulvesona.
 

Siste nyheter fra NORSKOG

NORSKOG klager på rovviltnemdenes vedtak om kvote for lisensfelling av ulv og tidsramme for uttak innenfor ulvesona.

[06.07.17]: NORSKOG mener at den eksplosive utviklingen i ulvebestanden, det høye antallet revirhevdende par og den negative utviklingen i elgbestandene, tilsier at utfordringen nå ikke er å sikre måloppnåelse i øvre del av målintervallet. Nå må vi etterstrebe å holde den kraftige bestandsveksten under kontroll, slik at man kan klare å holde seg nede på bestandsmålet også kommende år.

Les mer her »

Åpning for bruk av skogfond til hogstprognoser og avvirkningsanalyser

[04.07.17]: Landbruksdirektoratet har på forespørsel fra NORSKOG gjort en vurdering av bruk av skogfond. NORSKOG er svært fornøyd med muligheten for å bruke skogfond til kostnader for utarbeidelse av hogstprognoser og avvirkningsanalyser på skogeiendommer. 

Les mer her »

Fremdeles for lavt uttak av ulv!

[26.06.17]: Rovviltnemdene i region 4 og 5 vedtok i dag at Slettåsflokken skal tas ut i tillegg til flokkene i Osdalen og Julussa. En bedring fra sekretariatets forslag, men fremdeles for lavt uttak mener NORSKOG.

Les mer her »

Nyheter

Tidiga barkborreangrepp upptäcks med drönare

Dato: [21.07.17]

Kilde: skogsaktuelt.se

Med hjälp av drönare kan barkborreangrepp upptäckas innan det är för sent. Det österrikiska företaget Festmeter använder en infraröd kamera för att se insektsangreppen i ett tidigt stadium. Resultaten har varit positiva och nu vänder man blicken mot Sverige. 

 

 

Les mer på skogsaktuelt.se »

– Gjeddemafiaen slår til over hele landet

Dato: [21.07.17]

Kilde: nrk.no

Gjedder blir stadig satt ut ulovlig flere steder i Norge. Fiskeforvalteren i Nord-Trøndelag mener en gjeddemafia står bak.

Les mer på nrk.no »

50 nye fjellrevvalper på Dovrefjell

Dato: [20.07.17]

Kilde: nrk.no

Fjellreven er fremdeles en kritisk trua art, men arbeidet på avlsstasjonen i Dovrefjell har gitt resultater.

Les mer på nrk.no »

Automatisering og 3D-teknologi tar over på sagbrukene

Dato: [20.07.17]

Kilde: trenytt.no

Én mann kan erstatte tre - fire ansatte og betjene hele saglinjen på sagbruket. Samtidig produserer den ene alene mer enn flere ansatte gjorde tidligere.

Les mer på trenytt.no »

Eldre nyheter

Dato: [14.07.17]

Kilde: nationen.no

Obs! EU på ville skogsveier »

Dato: [13.07.17]

Kilde: borregaard.no

6 MILLIONER I FOU-TILSKUDD TIL BORREGAARD »

Dato: [12.07.17]

Kilde: dagsavisen.no

Ulvepolitikk uten troverdighet »

Dato: [12.07.17]

Kilde: hegnar.no

EU-regler kan bety skogtrøbbel for Norge »

Dato: [11.07.17]

Kilde: norsk-skogbruk.no

Nye Norske Skog? »

Dato: [11.07.17]

Kilde: skogen.se

Distansägare lika aktiva som närbor »

Dato: [10.07.17]

Kilde: bt.no

En trussel for norske bedrifters fremtid »

Dato: [07.07.17]

Kilde: forskning.no

Forsker mener det er forhastet å slakte villreinstamme »

Dato: [07.07.17]

Kilde: regjeringen.no

Ny støtteordning til kommuner med ulverevir »

Dato: [06.07.17]

Kilde: nationen.no

Skogbildet og de utelatte linjene »